God of War III, utspekulert vold?
Vil påpeke at jeg bruker de engelske navnene på gudene og stedene. Samt at bloggen omhandler volden i spillet, ikke det tekniske.
Jeg har fått spilt en del God of War III i helgen og jeg er imponert av det så langt. Må så klart se bort fra alle feilene som er i spillet. Er uansett et fornøyelig spill.
Har dog et stort problemene med det, som ikke har noe med feilene å gjøre, eller at spillets kampsystem er “kjedelig” til tider (les: trykk masse på en knapp). Og det er volden. Dette er sjokkerende nok ikke det første spillet som stort sett rir på volden som en av hovedgrunnene til at man ønsker å spille det. Spill som Grand Theft Auto og Mortal Kombat er kjent for å fremme vold som et viktig spillelement. Forskjellen på volden i disse spillene i forhold til volden i God of War III er at GoWIII byr på vold som er på randen til tortur, mens i de to andre er volden overdådig og latterlig. Man får nesten assosiasjoner til Manhunt-serien.
For de som ikke ønsker å bli spoilet, stopp å lese her. Jeg kommer til å nevne ting fra spillet, så hvis du ønsker å forbli en “jomfru” til du har spilt det selv: STOPP NÅ! Du har herved blitt advart.
Det første du gjør i GoWIII er å gå rundt på titanen Gaia mens hun klatrer opp Olympus. Her skal du slåss mot en del små fiender, i ekte GOW-stil. Mens du klatrer står Zeus og de andre gudene (de som fortsatt lever) på toppen og ser ned. Deretter hopper de ned for å stoppe deg.
Den første kampen er mot Poseidon, havguden. Hans form er gigantisk og han har tentakler av vann formet som hester. Etter mye frem og tilbake hvor du, med Gaias hjelp, klarer å dra Poseidon ut av avataren og slenger han på en av plattformene som troner Olympus. Det er her du får ditt første møte med torturen spillet har å by på.
Hele scenen utspiller seg gjennom øynene til Posideon. Du ser en illsint Kratos foran deg, som skaller til deg så blodet spruter. Han fortsetter så med å banke opp havguden ved å sparke, slå og kaste han rundt som en filledukke. Posideon, som så klart frykter for sitt liv, prøver febrilsk å dra seg utenfor fjellet for å kaste seg i vannet igjen. Kratos tar tak i foten hans og drar han tilbake, blodet siler og Poseidon stønner i smerte. Det siste du ser er at Kratos tar tak i hode hans og presser begge tomlene gjennom øyeeplene hans. Man hører et ganske ubehagelig skrik og en lyd som minner om den man får ved å klemme en drue mellom fingerene. Etter dette knekker så Kratos nakken hans og Poseidon er død. Han blir så kastet utenfor fjellet, hvor han gradvis går i oppløsning og blir til vann.
Man kan jo sette seg i skoene til Kratos og se på han som - man har gjort i de andre spillene - en anti-helt. På en måte heier man på Kratos, fordi han også har blitt torturert av gudene. Spesielt sin far Zeus som indirekte var med på å drepe hans kone og datter. Så ja, man har en slags sympati for han, selv om den begynner å bli litt tynnslitt. Han har tross alt mistet alt, og prøvde å ta sitt eget liv, hvorpå han blir reddet av Athena fordi gudene har bestemt seg for å gjøre han til krigsguden, som før han var Ares, som han drepte.
Han har siden det første spillet blitt vist som en kar uten skrupler, som dreper det han kommer over om det er demoner, guder eller uskyldige mennesker. Forskjellen er at i de andre spillene var dette aldri satt så i høysete som det er denne gangen. Det er det siste kapitelet og han vil ha sin hevn.
Når du senere i spillet møter Helios, solguden, holder han på med å prøve og stoppe titanen Perses. Med Kratos hjelp får titanen fatt i Helios og slenger han kraftig inn i en fjellvegg. Når Kratos kommer frem begynner Helios å trygle for livet. Det kommer så noen vakter å danner ett skjold rundt han for å beskytte sin gud. Du får så fatt på en Cyclops, som du bruker til å slå dem vekk. Når du så har drept alle utenom Helios starter tortur-scenen. Han, igjen, trygler for sitt liv og sier at han vil hjelpe Kratos hvis han ikke dreper han. Kratos, som den anti-helt han er, vil ikke la han leve. Så i det neste minuttet tråkker Kratos hode hans ned i bakken før han griper tak i det, og i en særdeles grotesk sekvens, regelrett river hode av kroppen til solguden.
Santa Monica Studios har full rett til å gjøre akkurat det de ønsker med sitt spill. Jeg er også den første til å proklamere den retten. Problemet for meg kommer først når volden går fra å være nærmest ironisk og banal, til utspekulert og unødvendig. Det finnes ingen grunn til å vise slikt i den detalj det gjøres. Ett annet problem er også at Kratos går fra å være en beinhard og “kul” karakter som vil ha hevn for familiens død. Til en sjelløs massemorder som du ikke lengre har sympati for. Han har gått fra å være en anti-helt til å bli seriens største fiende.
Kan godt hende at det er akkurat dette Santa Monica ønsker å gjøre med karakteren. Det er jo tross alt en historie som forteller om veien man tar fra å være dødelig til å bli en gud. Så at man må gi avkall på det som gjør oss menneskelig er på en måte det Kratos gjør. Han ofrer sin menneskelighet for hevn. Han er tross alt en “gud” som ikke har noe å tape. Han har vært død flere ganger og han stoler ikke på noen. Han har på en måte blitt det han hater mest. Det hans far er. Selv med dette finner jeg meg selv i å håpe at han til slutt dør og får som fortjent.
Har også snakket med en del folk som sier at Kratos alltid har vært som han er i det tredje spillet. Jeg stiller meg både skeptisk og uenig i dette. Han har alltid vært en “jævel” så å si, men ikke på samme måte. Han hadde fortsatt en sjel, selv når han gjorde de grusomme tingene han gjorde. Ikke denne gangen. Han har mistet det siste som gjorde han menneskelig.
Volden i Manhunt-serien var laget for å sjokkere, og det er det jeg føler Santa Monica gjør her. Om dette var meningen trekker jeg tilbake alt som har blitt sagt om Kratos, men jeg tror nok ikke det var poenget. Historien, uansett hvor episk den er, faller litt død om. Slik som alle som kommer i Kratos’ vei gjør.
Alle bandene som skal være med på Guitar Hero 5 har nå blitt lastet opp på den offisielle nettsiden til Activision. Og listen er som følger (ganske lang):
Alle bandene som skal være med på Guitar Hero 5 har nå blitt lastet opp på den offisielle nettsiden til Activision. Og listen er som følger (ganske lang):
Gametrailers viste nylig fram store menger med gameplay fra Quantic Dreams Heavy Rain, som er sett på som en av de største titlene på vei til Playstation 3. I et intervju med spillets skaper David Cage ble flere detaljer fra spillet avslørt.
Gjennom spillhistorien har Nintendos konsoller hele tiden hatt spill som aldri har sett dagens lys utenfor hjemlandet, og denne trenden videreføres også til deres lille håndholdte vidunderbarn. Kimo Kawa E! er en av disse spillene som vi mest sannsynlig aldri kommer til å se utenfor Japan, men som Tokyo-baserte 5pb. tok seg bryet med å produsere. Sjangeren er, fra produsentens egne ord, et eventyrspill innen komisk opplæring innenfor samfunnets normer.
Spillets historie fortelles i stilen til en typisk visuell roman; du er i hovedpersonens øyne med en tekstboks på bunnen av skjermen mens helvetesjentene står foran deg og snakker mens kroppsspråket deres utspilles i en merkelig animasjonsform der man skal føle at de puster - de står aldri stille og skal hele tiden gestikulere eller vri på seg. Når du først ikke sitter med denne fortellerformen og får historien presentert og ikke lærer å kjenne helvetesjentene i spillets mange ulike hendelser, har du en rett linje foran deg med ruter som du beveger deg bortover på, og antall steg du kan gjøre bestemmes med en terning. Det føltes litt som å spille et stigespill på en rett linje - og på veien var det alltid en eller annen hendelse du snublet over; karakterspesifikke snutter, dueller, hendelser som beveger på spillets historieforløp og rolige scener der hovedpersonen tusler rundt og kjeder seg hjemme. Avhengig av hvilken rute du traff, kunne du få et valg der du enten straffet eller belønnet helvetesjenta for det hun gjorde eller ignorerte henne. Alle helvetesjentene har et “feel good”-meter som beveger seg avhengig av hvordan du velger å belønne eller straffe helvetesjentene. Den du har høyest “feel good” på blir fort den helvetesjenta du ender opp med på slutten av spillet og den du snubler over i flesteparten av spillets hovedhendelser.
Dette var dessverre ikke alt; spillet har et fåtall rett ut sagt spennende minigames. Det som skinte mest gjennom var spillet som starter når helvetesjenta har vært skikkelig slem, virkelig dummet seg ut og gjort noe som skriker og går i mot alle samfunnsnormer. Du sendes inn i et muntert stylus-styrt minigame der helvetesjenta bøyer stumpen mot deg og du skal slå den, og du velger hvor hardt, hvor nøyaktig og hvor mange ganger du ønsker å gjøre det. Gjør du det “riktig” hvisker helvetesjenta i glede og smiler sjenert til deg mens hun er fornøyd over den flotte rompedaskingen hun har fått. Et annet spill skal du samle penger som helvetesjenta Sango mister, den dukkelignende Doris mister klærne og alle kroppsdelene sine plutselig - hovedpersonen dermed ansvarlig for å sette henne sammen, mens hovedpersonens barndomsvenninne Aira tar deg med på styrketrening.
En runde gjennom spillet tok meg i underkant av en time, og man har et utall bilder, sluttsekvenser, ekstrabilder, ekstrafilmer og lignende som man kan låse opp basert på hvilken av helvetesjentene som du velger å belønne mest og som du sørger for at du dasker stumpen til mest “riktig”. Jeg trekker sammenligninger med det minst like forferdelige Doki Doki Majo Shinpan og lurer på hva det er 5pb. skal finne finne på neste gang - for de skal utvikle spill till Xbox 360 nå. Alt i alt var spillet noe jeg aldri vil ta tak i noen sinne igjen, mens jeg ser frem til å se noen gjøre verre.
Det er ikke så enkelt å begynne på en anmeldelse av Psychonauts, fordi det er et ganske spesielt spill. Men det beste er vel å begynne litt før begynnelsen:
Raz, som viser seg å være en dyktig mentalist, blir tildelt en seng og blir med i undervisningen med et klart mål i sikte: å bli en Psychonaut før faren kommer for å hente ham. Om tre dager! Jeg ønsker ikke å avsløre særlig mer av historien, men kan nevne at den inneholder en psykotisk tannlege, uttrekking av hjerner, et galehus og en mutert fisk.
Gameplayet funker ganske greit, men til tider virker spillet litt ubalansert. Under første halvdel går det meste på skinner; de mentale evnene er varierte og morsomme å bruke, platform-delen er utfordrende, men ikke altfor vanskelig. Raz er akrobatisk som få og kan gjøre det meste fra saltoer til balansering på tau, noe som åpner for en god del utforskning av sommerleiren helt fra starten av spillet.
Eidos har blitt kjøpt opp av Square Enix. Sånn, da fikk vi det ute av verden. Så, hva skjer så med Eidos sine ansatte? Eller som vi egentlig lurer på, hva vil nå skje med Ian Livingstone, sjefen over alle sjefer i Eidos.
Det viser seg at id Software har noe nytt å vise oss, ifølge CEO og medeier Todd Hollenshead. I et interview med GameSpot blir det bekreftet at id kommer til å vise oss “noe nytt” under E3-messen i år:
Dørene ble til slutt åpnet og folk ble raskt skyflet inn. Jeg må innrømme at jeg ble overrasket over hvor stor Ekeberghallen faktisk er (hadde selvsagt ikke vært der før), og på meg så det ut som om alle stoler var opptatte da showet skulle begynne.
Kjente toner strømmet igjen ut fra høyttalerne. ”Hvem er dette?” tenkte jeg. På skjermen vises en hvit hanske og en gullring. Samtlige i salen trakk helt sikkert samme konklusjonen: Sonic. Og de hadde selvfølgelig helt rett. Sonics glansdager rullet over skjermen, men da montasjen nærmet seg vår tid skal jeg innrømme at jeg følte meg litt melankolsk. Sonic er ikke den han engang var. Det som i begynnelsen skulle være en maskot for tenåringene og ”young adults” har dessverre blitt til en ganske slitt stereotyp. Nostalgi-faktoren er nok det eneste Sonic har å gå på i våre dager.
Fra Legend of Zelda beveget vi oss over til middelalderens Øst-Europa og Castlevania-serien. Stykket åpnet kraftig og bombastisk med musikken fra Castlevania: Judgement. Deretter fulgte den originale Vampire Killer og en kronologisk gjennomgang av Castlevania-spillene. Jeg tok meg selv i å gjøre mitt beste for å identifisere de ulike Belmont’ene som pisket seg i vei over skjermen. Simon, Richter og Trevor var selvsagt til stede. Jeg kunne også skimte Eric LeCarde, Johnathan Morris, Shanoa og, ikke minst, Alucard. Musikken satt som støpt og et orgel gav stykket et underlag av gammel horror-film, noe som selvsagt passer perfekt inn i Castlevania.
Resident Evil-serien er en av de mest kjente spillseriene i verden, og etter fire år har endelig Resident Evil 5 ankommet PlayStation 3 og Xbox 360. Gjør dere klare for å bli skremt nok en gang.
Hopp fremover noen år, og jeg kjøpte meg min første PlayStation og Resident Evil 2 ble plukket opp samtidig. RE2, ja, det beste horror-spillet jeg noen sinne har spilt. Dette hadde alt; action, eventyr, puslespill, en utrolig bra historie, og hele to forskjellige eventyr som utspiller seg samtidig. For meg var dette toppen av kransekaka, dette var det optimale survival horror-spillet, og ingenting ville måle seg med det på veldig, veldig lenge. Det hele falt liksom sammen som en sufflé i et skap. RE3 var morsomt, men det var ingen RE2. Og etter mange år med venting kom Resident Evil 4 til GameCube, og det må sies at det nok er en av de beste i serien. For meg, dog, var det her ting begynte å falle sammen; ingen zombier? I stedet blir vi møtt med parasitter.. hvorfor? Greit nok, Resident Evil-serien har handlet om mer enn bare Zombier, men de har lissom vært det som har holdt serien unik. De vandrende døde er nok ikke veldig unike i seg selv, men hele settingen ble annerledes når Capcom bestemte seg for å trekke inn parasitter i stede.
Grafikken er mildt sagt noe av det peneste jeg har sett, den kan gå ansikt til ansikt med de beste spillene der ute. Alt er modelert med kjærlighet, og da mener jeg kjærlighet kun en mor kan ha for sine misfostre. Monstrene føles levende og fantasien til Capcom har ikke falmet, alt fra de normale innbyggerne som har blitt infisert, til hunder med hoder som åpner seg vertikalt hvor du kan se alle de grusomme detaljene fra blodårer til slim som renner ut av gapet. Detaljene du blir møtt med gjør ikke annet enn å faktisk sette atmosfæren for alt som skjer. Du blir faktisk sugd inn i spillet og det blir vanskelig å legge fra seg kontrollen.
Musikken er et slags høydepunkt, Kota Suzuki har komponert et dynamisk soundtrack som er med på å virkelig dra deg et steg videre inn i spillet. Alt fra den hjertepumpende musikken som setter i gang når det er fiender i nærheten, til musikken som brukes når du møter noe som ikke er like normalt som landsbybeboerne som oversvømmer spillet til tider. Lydeffektene er skarpe, og stemmeskuespillet er noe av det bedre. Chris høres ut som en barsking, men har samtidig en mykere stemme som hjelper med å gjøre han mer menneskelig. Blir irriterende når du skal kommandere Sheva til å komme til deg, for så å kommandere henne til å plukke opp noe. ”Get over here.” ”Ok.” ”You take that.” ”Thanks!” etc. Litt større utvalg av de vanligste kommandoene hadde ikke gjort spillet noe, men heldigvis lærer du fort å ignorere det du hører fra dem, og fokusere på å drepe en helt horde med parasittinfiserte monstre.
Dette er noe som har vært i nyhetene rundt en uke nå. Det omhandler en TV-kampanje som for tiden vises på Britiske TV, der reklamen regelrett sier at folk som spiller mye dør tidligere enn andre. Dette er ifølge MCV – ett bransjeblad for spillselskap – et angrep på industrien.
Dette er ett nytt konsept vi introduserer på Savegame. Poenget er å gi dere et raskt innblikk i spill vi har spilt i maks en time. Nå sitter du sikkert og sier ”Ikke pokker om man kan få et godt inntrykk av et spill på EN TIME(!)”. Jeg mener nå at du tar grundig feil. Prøver du å fortelle meg at du faktisk ikke har enten elsket eller hatet et spill etter så kort tid? Så klart, spill kan jo gro på deg, men hvem har lyst til å sitte å spille et spill i femti timer for så å sitte med et dårlig inntrykk av spillet. Du legger fra deg spillet lenge før den tid ikke sant?
… Men Star Trek online flyr nærmere start
Det som er nytt i år, er at man selvfølgelig er level 80. Nytt Northrend gear og glyphs vil bli lagt til, og du vil kunne spille som deathknight.
For de som ikke ønsker eller føler at de ikke klarer å spille med de tøffe gutta om pengepremier, så er det blitt lagt til to in-game premier som man kan vinne. Den ene er en ny og ukjent Armored Murloc Per som det ikke finnes bilder av enda. Denne får du tilsend til din originale karakter i posten hvis du klarer å spille 200 kamper i samme arena team. Ellers er det og en tittel med navnet “Vanquisher” som vil bli tilgjengelig på alle dine originale karakterer hvis de er over level 71, hvis ditt arena team blir en av de 1000 beste i kvalifikasjonsrunden.
[/caption]
Savegame ønsker som første konkurranse og dele ut noe vi kaller “Swag bag” dette er rett og slett en liten boks med masse rart. Dette kan være alt fra t-skjorter, spill o.l. Hva som ligger i den får man aldri vite.
Loading ...
